Underholdningsplikt

Underholdningsplikt er plikten til å bære utgiftene for forsørgelse og utdanning av egne barn. Foreldrenes underholdningsplikt følger av barneloven § 66.

§ 66. Foreldra sin skyldnad til å fostre barnet.

«Foreldra skal bere utgiftene til forsyting og til utdanning av barnet etter evne og givnad og etter dei økonomiske kåra til foreldra, når barnet sjølv ikkje har midlar til det. Innbyrdes har begge foreldre skyldnad til å skyte til det som trengst etter evne.

Reglane om fostringsplikt for foreldra etter dette kapitlet gjeld tilsvarande for andre som har fått foreldreansvaret etter at begge foreldra er døde.»

Begge foreldre har underholdningsplikt

Kort sagt omhandler underholdningsplikten de økonomiske sidene av foreldreansvaret. Underholdningsplikten pålegges foreldrene uansett om de har del i foreldreansvaret eller ikke, og uavhengig om de bor sammen eller ikke.

Foreldrene har plikt til å bære de økonomiske utgiftene som påløper ved å forsørge et barn. Dette kan blant annet innebære husvære, mat og drikke, klær og sko, utdanning, daglig transport der dette anses nødvendig, og i en viss utstrekning fritidsaktiviteter og fornøyelser.

Begge foreldrene skal bidra med økonomiske midler «etter evne». Hver av foreldrenes størrelse på inntekt og utgifter har her betydning.

I praksis vil det sjelden oppstå store uenigheter omkring foreldrenes underholdningsplikt. Dersom det skulle oppstå uenighet er det ingen instans som foreldrene kan bringe saken inn for.

Underholdningsplikten varer til fylte 18

Foreldrenes underholdningsplikt varer i utgangspunktet til barnet har fylt 18 år, jf. barneloven § 68 første ledd. Etter bestemmelsens andre og tredje ledd kan allikevel barnet kreve tilskudd fra foreldrene i en periode etter fylte 18 år.

Dette gjelder for det første når barnet fortsetter med vanlig skolegang, og for det andre når barnet er under videre utdanning. Vanlig skolegang anses i praksis for å vare ut videregående skole. Dermed vil underholdningsplikten som oftest vare til barnet er ferdig på videregående skole, noe som vanligvis er det året barnet fyller 19 år.

Barnebidrag/underholdningsbidrag

Dersom den ene eller begge foreldrene ikke bor sammen med barnet må underholdningsplikten oppfylles gjennom et fast barnebidrag. Dette følger av barneloven § 67:

§ 67. Fostringstilskot.

«Der ein eller begge foreldra ikkje bur saman med barnet, skal vedkomande betale faste pengetilskot til forsyting og utdanning. Også foreldre som bur saman med barnet, kan påleggjast å yte pengetilskot når dei forsømer fostringsplikta si etter § 66. Ingen kan gje avkall på den retten barnet har etter dette stykket.

Til særlege utlegg så lenge underhaldsplikta varer, kan foreldra påleggjast å yte særtilskot. Det er eit vilkår at utlegga er rimelege og naudsynte og ikkje går inn under dei utgiftene som det løpande fostringstilskotet skal dekke. Krav om særtilskot må setjast fram innan eit år etter at dei særlege utlegga kom på. Departementet kan ved forskrift gje utfyllande reglar om særtilskot.

Det er barnet som har rett til tilskotet. Når ikkje noko anna er fastsett, skal det betalast på forskot for kvar månad til den barnet bur saman med fast. Tilskotet skal betalast frå og med den kalendermånaden kravet oppstår og ut den kalendermånaden vilkåra for tilskot fell bort.»

Reglene om barnebidrag viser at underholdningsplikten ikke opphører selv om man ikke lenger bor sammen med barnet. Barnebidraget skal fastsettes med utgangspunkt i det det koster å forsørge et barn. Størrelsen på bidraget må sees opp mot den bidragspliktiges økonomiske evne.

Etter § 67 annet ledd kan man pålegges å betale særtilskudd i tillegg til det faste bidraget. Særtilskuddet skal dekke utgifter som går utenfor det bidraget skal dekke, og som er rimelige og nødvendige utgifter.

Barnebidrag uten offentlig kontroll

Etter barneloven § 70 første ledd kan foreldrene inngå avtale om barnebidrag uten offentlig kontroll. I dette tilfellet slipper man å betale gebyr og man kan avtale akkurat det man vil, så lenge barnet får dekket nødvendige utgifter.

Dersom foreldrene ikke blir enige om en avtale seg i mellom kan den forelderen som har daglig omsorg for barnet kreve barnebidraget fastsatt av det offentlige ved NAV («tilskotsfuten»), jf. § 70 andre ledd, mot at foreldrene betaler et gebyr. Bidraget fastsettes konkret etter en del kriterier, blant annet inntekt, gjeld og samvær med barnet. Jo mer samvær man har med barnet, jo lavere barnebidrag må man betale.

I noen tilfeller kan spørsmålet om barnebidrag avgjøres av domstolene. Dette følger av § 70 tredje ledd bokstav a) og b):

«Spørsmålet skal likevel avgjerast av domstolane

a) når nokon av foreldra bed om at det vert gjort i samband med ekteskapssak eller rettssak om foreldreansvar, om kven barnet skal bu saman med eller om samværsrett,

b) når tilskotsfuten viser partane til domstolane, fordi det er meir tenleg etter den karakter saka har.»

Behøver du hjelp med underholdningsplikten?

Våre advokater sitter klare til å hjelpe med spørsmål du måtte ha, eller for å bistå i fremforhandling av underholdningsbidrag.

Du kan nå oss på telefon 94 00 24 00

Eller epost post@kirkholm.no

Det ligger også et kontaktskjema du kan benytte deg av på denne siden.